Sommers, Lucia Siegel
Launer, John
Clinical uncertainty in primary care
The challenge of collaborative engagement. 306 s, tab, ill. New York, NY: Springer, 2014. Pris EUR 150
ISBN 978-1-4614-6811-0
Er det noe vi trenger, er det et dypdykk i dette spennende og frustrerende kjennetegnet ved all medisinsk praksis. Førstelinjens møter med tidlige og uklare sykdomsbilder, i tillegg til begrenset mulighet til å utrede og avklare på stedet, gjør at allmennleger er blant de som kjenner usikkerhet aller mest på kroppen. Ikke så underlig da, at en bok om emnet kommer fra en gruppe allmennleger fra begge sider av Atlanterhavet. De to redaktørene er fra London og San Francisco.
Tittelen er gjenskapt i de to hoveddelene, der første del er viet klinisk usikkerhet i primærhelsetjenesten, mens del to handler om å bruke gruppebaserte tilnærminger for å engasjere seg i slik usikkerhet. I motsetning til hva tittelen antyder, ligger tyngdepunktet på del to, med sine ni kapitler. Første del består bare av tre kapitler, herunder en introduksjon. Dette har ikke så liten betydning for hvem boken egner seg for.
Et sentralt premiss er at leger ikke bare bør lære seg å leve med usikkerhet eller tolerere det – de bør engasjere seg i dette fenomenet og bruke det til å utforske sitt kliniske spillerom. I den andre hoveddelen beskriver man ulike gruppebaserte opplegg for diskusjon om klinisk usikkerhet. Gruppeoppleggene er satt i en historisk kontekst, og de har sine forskjellige geografiske opphavssteder. Helsesystemet i de aktuelle landene er kort omtalt i «bokser». Dette er i seg selv interessant lesning.
I hvert kapittel beskriver man ganske detaljert et gruppeopplegg, noen opplegg er tildelt to kapitler. Det starter med gruppene til selve opphavsmannen, Balint, i 1950- og 60-årene, og videreføringen til våre dager. I Canada ble praksisbasert smågruppelæring utviklet fra slutten av 1980-årene, og i 1990-årene ble det innført i etterutdanningen som en av flere mulige veier til refleksjon over egen praksis. Et tilsvarende opplegg ble senere overført til Skottland. Narrativbasert veiledning, som har sitt opphavssted i London, er tildelt to kapitler, og det er også den amerikanske modellen «practice inquiry». Til slutt gir man en innføring i en dansk og en svensk gruppebasert modell. At Norge ikke er med kan skyldes at vår modell likner på den svenske og den danske.
I den første og minste delen beskrives klinisk usikkerhet i et velskrevet kapittel med gode eksempler, skrevet av allestedsnærværende Trisha Greenhalgh. Et annet kapittel i denne delen er en teoretisk tilnærming til læring om usikkerhet, som kan ha interesse for undervisere som er opptatt av dette feltet.
Boken har nok størst interesse for de som planlegger eller allerede deltar i gruppebasert arbeid med klinisk usikkerhet. Da vil de detaljerte beskrivelsene være til inspirasjon, og man får også kunnskap om ressursmiljøer som man kan henvende seg til. Hvis man primært ønsker mer innsikt i fenomenet klinisk usikkerhet – som hovedtittelen bærer bud om – finnes det mer egnede kilder å gi seg i kast med.