I denne lederen fremhever Erlend Hem hvordan studentenes engasjement er helt avgjørende for å skape god utdanning (1). Samtidig påpeker han at fakultetsledelse og undervisere ofte oppfatter slikt engasjement som brysomt. Dette paradokset tyder på at vi har et fundamentalt problem i hvordan vi organiserer og tenker om utdanning.
Hems artikkel er i seg selv et illustrerende eksempel på hvordan studentengasjementet oftest fremstår som aktivisme. Engasjerte studenter beskrives som opprørere som kjemper mot en innesluttet og avvisende fakultetsorganisasjon, og studentenes egne organisasjoner er plassert på sidelinjen av fakultets ordinære virksomhet. De er riktig nok representert i råd og utvalg, og har stemmerett ved dekanvalgene, men man skal ikke ha sittet i mange komiteer for å se at studentenes stemme er svak og i hovedsak kommer til uttrykk nettopp som aktivisme, f.eks. i forbindelse med innføring av nytt karaktersystem.
Ikke desto mindre er det i de mange studentorganisasjonene at studentene i stor grad former sin identitet som medisiner. Det er her de får utløp for sin faglige, humanistiske og kunstneriske kreativitet; det er her de får testet og utviklet sine lederegenskaper, og det er i stor grad her de bygger nettverk og møter sine rollemodeller. Det som skjer på sidelinjen av studiet kan derfor være like viktig for dannelsen av samfunnets fremtidige leger som definisjonen av pensum og den formelle undervisningen. I et moderne utdanningsperspektiv, som flytter fokus fra undervisning til læring, er det derfor interessant å se på alternative måter å tilnærme seg studentene og deres organisasjoner.
Hvis målet er å utdanne selvstendige, reflekterende og empatiske leger, må man gi rom for utvikling av disse egenskapene også innenfor studiets rammer. Istedenfor at studentorganisasjonene holdes på sidelinjen, kan man derfor tenke seg et fakultet som i større grad tilrettelegger for det store engasjementet som i dag har trange kår utenfor den offisielle utdanningsarenaen. En slik modell vil innebære at ledelsen og underviserne, innen for definerte rammer, tar et skitt tilbake og lar studentene ta ansvar for egen læring.
Med referanse til studentorganisasjoner som bl.a. Medisinernes seksualopplysning, Medisinstudentenes Humanitæraksjon og medisinstudentenes eget fagutvalg (MFU), er det ingen tvil om at vi har studenter som både kan og vil ta ansvar for faglig og organisatorisk utvikling. Denne ressursen kan med fordel stimuleres, utvikles og i større grad kanaliseres inn i den formelle utdanningsorganisasjonen. Studentengasjementet kan slik dreies fra aktivisme til samarbeid, og de brysomme studentene vil i stedet fremstå som fakultetets stolthet.