Artikkel
Galambos, Louis
Stuchio, Jeffrey L.
Noncommunicable diseases in the developing world
Addressing gaps in global policy and research. 170 s, tab, ill. Baltimore, MD: Johns Hopkins University Press, 2014. Pris USD 35
ISBN 978-1-4214-1292-4
Med stor appetitt kastet jeg meg over boken. Dette er et stort og viktig emne. Og det er nytt, men ingen nyhet. De fleste har fått med seg at ikke-infeksiøse sykdommer (noncommunicable diseases, NCDs) seiler opp som den store utfordringen også i fattige samfunn. Svært mye plass går med til å overbevise oss om det vi allerede vet, i tillegg til å gjenta det med bruk av (varierende) tall uten å drøfte datakvaliteten i beregningene.
Forfatterne drøfter viktige aspekter av utviklingen av adekvate tiltak mot ikke-infeksiøse sykdommer: regulatoriske sider ved medisiner, forsyningslinjer for slike medisiner, hva man kan lære av hiv/aids- programmene, utfordringen for primærhelsetjenesten og samhandling over sektorgrenser. Illustrasjonene og tabellene er få, men i noen faktabokser gjengir man erfaringer fra relevante tiltak og programmer. Det er rikelig med referanser, bortsett fra for grunnlaget for de globale estimatene. Redigeringen burde ha luket bort tallrike gjentakelser. Mental helse, miljø- og arbeidshelse og ulykker/vold er ikke tatt med i NCD-begrepet.
Et hovedpoeng er at primærhelsetjenesten er den ideelle arena for å møte utfordringen med ikke-infeksiøse sykdommer. Forfatterne argumenterer også sterkt for faste protokoller (Standard Case Management) med enkle algoritmer for diagnostikk, behandling og spesialisthenvisning. De problematiserer lite at kunnskapsbasen for slike protokoller har store hull, men understreker, med rette, at tiltak må følges med nøye registrering og implementeringsforskning. Samarbeid mellom det offentlige, private og frivillige organisasjoner (Public Private Partnership) går igjen som «trylleord» gjennom hele teksten, uten at man tar forskjellen i ideologi mellom disse tre verdener på alvor. En sterk stat eller økte offentlige budsjetter er kanskje for sensitive områder til at de vestlig dominerte forfatterne tør drøfte dem på alvor?
Boken har ingenting å by «praktikerne», men kan være nyttig for dem som arbeider med global helse på et overordnet nivå. De fleste internasjonale avtaler og programerklæringer er listet med referanser. Forfatterne skal også ha honnør for å peke på viktigheten av bedre helseinformatikksystemer og det potensialet som ligger i «m-helse» – bruken av mobiltelefon i samspillet mellom helsevesenet og brukerne.