Diskusjon
I treårsperioden 2010 – 12 ble det totalt registrert 311 nye lungekrefttilfeller ved St. Olavs hospital, hvorav 45 % hos kvinner. Vår prosjektperiode varte i 2,5 år. Vi hadde da 119 pasienter henvist, og 105 ble inkludert i studien. Til tross for pågående studie og hyppige påminninger oppnådde vi altså å få henvist under halvparten av pasientene med nydiagnostisert lungekreft. Man kan derfor stille spørsmål ved hvor representativt pasientmaterialet er.
I vår interne diskusjon om dette har vi et bestemt inntrykk av at hovedårsaken til at pasienter ikke ble henvist, var at dette ble glemt på grunn av tidspress i den kliniske utredningen, og at manglende henvisning ikke skyldes at yrkesanamnesen allerede var tatt opp og spørsmålet om yrkessykdom avklart. Vi kan likevel ikke se bort fra at det hyppigere ble henvist pasienter der man antok at spørsmålet om arbeidsrelasjon var aktuelt eller der pasientene selv ønsket henvisning fordi problemstillingen var aktuell for dem.
Andelen kvinner var lavere i vårt materiale enn i det totale antallet lungekreftpasienter ved sykehuset. En del kvinner ønsket ikke henvisning fordi de ikke hadde vært yrkesaktive og derfor mente at en arbeidsmedisinsk konsultasjon var unødvendig. Vi har derfor valgt å analysere sammenhengen mellom yrkeseksponering og lungekreft bare hos menn.
Våre antakelser om hyppigheten av sammenheng mellom sykdom og yrkeseksponering hos menn er beheftet med en viss usikkerhet og må på grunn av mulig seleksjonsskjevhet antas å være noe høyere enn den reelle forekomsten. Tallene kan likevel sies å gi en indikasjon på hvordan situasjonen er i vårt område.
Det er antatt at andelen lungekrefttilfeller i befolkningen som kan knyttes til yrkeseksponering (tilskrivbar fraksjon) hos menn er ca. 20 %. Denne størrelsen beregnes ut fra relativ risiko og andel eksponerte i populasjonen. Siden vi i denne studien kun så på hvor mange av tilfellene som hadde sannsynlig og hvor mange som hadde mulig sammenheng, var det ikke grunnlag for å beregne tilskrivbar fraksjon. Direkte sammenlikning er derfor ikke mulig. Våre tall viste en noe høyere andel med arbeidsrelasjon, men siden utvalget vårt er lite og også i noen grad kan være selektert, kan vi ikke konkludere med at hyppigheten av arbeidsbetinget lungekreft i vårt område er høyere enn det man har beskrevet i andre studier. Studier av ikke-røykere har ikke vist like klare sammenhenger, selv om man antar at det også her er en viss forbindelse mellom kjente lungekreftfremkallende faktorer og lungekreft (19) – (20).
Man kan spørre seg hvorfor henvisning til arbeidsmedisinsk vurdering er lett å glemme. Tradisjonelt har man lagt mer vekt på de medisinske enn på de sosialmedisinske aspektene ved sykdom, og helsepersonell prioriterer ikke den sosialmedisinske siden av utredningen.
Dette forsterkes ytterligere av det tidspresset man har, noe som delvis skyldes den pålagte tidsfristen fra helsemyndighetene på 20 virkedager fra sykehuset mottar henvisningen av et mistenkt krefttilfelle til nødvendig utredning er fullført og første behandling startet. Hvis man tar i betraktning den alvorlige diagnosen og den begrensede effekten behandling kan ha i en del av disse tilfellene, kan man spørre seg om dette alltid gagner pasienten.
I vår studie erfarte vi at det å få en gjennomgang av mulige årsaker til sykdommen var viktig for pasient og pårørende og dessuten ga grunnlag for ytelser fra Nav for flere av pasientene. Da er det tankevekkende at dette ofte blir glemt. Arbeidsanamnese som en fast del av utredningsprogrammet, lett tilgjengelig arbeidsmedisinsk bistand, gjerne med tilstedeværelse av arbeidsmedisiner på lungeavdelingen til faste tider, kan være tiltak å vurdere for å øke andelen som får mulighet til å få sammenhengen mellom sykdom og yrkeseksponering vurdert. Kreftregisteret og Nav sender god informasjon til alle mannlige pasienter, derfor er det viktig med god tilgjengelighet til arbeidsmedisinsk bistand. Det vil fortsatt være mange pasienter dette ikke er relevant for, så dette kan trolig gjennomføres uten for store kapasitetsproblemer.
Arbeidsbetinget lungekreft er relevant for begge kjønn. Fra undersøkelser som er blitt gjennomført vesentlig hos menn, vet man en del om hvilke yrkeseksponeringer som bidrar til lungekreft. Man kan derfor ved hjelp av arbeidsanamnesen si noe om sannsynligheten for at sykdommen er arbeidsbetinget. De med antatt arbeidsbetinget lungekreft hadde oftest hatt yrker som metall- og maskinarbeidere, elektrikere, steinfag-, bygnings- og anleggsarbeidere, altså yrker med kjente lungekreftfremkallende eksponeringer. I denne studien hadde vi ikke som mål å avdekke nye sammenhenger mellom yrke og lungekreft.
Ingen av de 31 kvinnene som inngikk i studien ble vurdert å ha arbeidsbetinget lungekreft, og det var ingen av dem som søkte om menerstatning. Andelen aldrirøykere var også betydelig høyere hos kvinnene med lungekreft (13 %, mot 4 % hos mennene). De fleste kvinnene i materialet hadde hatt kontoryrker og yrker innen personlig tjenesteyting. Dette er ikke yrker der vi, så langt, kjenner til at det er lungekreftfremkallende eksponering.
Estimert andel av lungekrefttilfeller meldt til Direktoratet for Arbeidstilsynet i prosjektperioden varierer i de ulike helseregionene fra 1,7 % til 5,6 % (tab 3). Beregnet andel for hele landet er 2,6 %. Tidlig i 1990-årene ble det funnet en andel meldte tilfeller for hele landet for menn på 4,6 % (14). Det kan derfor se ut som om meldefrekvensen er gått ned. Vi antar dette avspeiler at rapporteringsrutinene er blitt dårligere, for tallene gir ingen holdepunkter for å si at andelen med arbeidsbetinget lungekreft reelt har gått ned. Høyest andel meldte tilfeller er nå i Midt-Norge, noe som trolig gjenspeiler at økt oppmerksomhet omkring arbeidsbetinget lungekreft i prosjektperioden har ført til en viss økning i meldefrekvensen. Likevel kan vi med sikkerhet si at underrapporteringen av arbeidsbetinget lungekreft fortsatt er stor også hos oss.
Videre ser vi at av de tilfellene der vi har vurdert sammenheng mellom sykdom og yrkesutøvelse som sannsynlig, har ni av 11 fått dette godkjent og har fått innvilget menerstatning fra Nav. Tallene fra Nav viser klart at det nytter å søke om menerstatning ved både sannsynlig og mulig arbeidsrelasjon. Mange av pasientene opplever at «anerkjennelsen» av yrkets betydning er viktig for dem.
Gjennom denne studien har vi ønsket å sette søkelys på arbeidsbetinget lungekreft. Vi har vist at eksponering på arbeidsplassen også i vårt område har betydning for utvikling av sykdommen og at det må økt innsats til for at disse pasientene skal få den informasjon og støtte de trenger når det gjelder spørsmål om mulig yrkessykdom.
I en høy andel av de tilfellene der vi vi anså sykdommen som mulig eller sannsynlig arbeidsbetinget, fikk pasienten tilkjent erstatning. Arbeidsmedisinsk vurdering bør derfor være like selvfølgelig og viktig som andre deler av lungekreftutredningen, slik at pasientene også får sine sosialmedisinske rettigheter ivaretatt. Det er å håpe at denne studien kan bidra til å minne legene om betydningen av dette. Det er også å håpe at underrapporteringen vi har vist, kan minke noe og at ulikhetene helseregionene imellom også kan bli mindre.