Helse for alle
Alma Ata-erklæringen fra 1978 (6), vedtatt under den internasjonale konferansen om primærhelsetjenester som ble arrangert av Verdens helseorganisasjon (WHO), står som en viktig milepæl for folkebevegelser som har arbeidet for å utjevne globale og sosiale helseforskjeller. Deklarasjonen satte primærhelsetjeneste som det viktigste midlet for å oppnå «helse for alle innen år 2000». Punkt 2 i deklarasjonen slo fast at ulikheter i helse eksisterte både mellom land og innenfor land grunnet uakseptable politiske, sosiale og økonomiske årsaker. Deklarasjonen fikk imidlertid ikke den innflytelsen den kunne ha hatt, og det skulle ta 30 år før WHO igjen tok opp prinsippene fra Alma Ata-erklæringen og primærhelsetjenester som et nødvendig virkemiddel for å oppnå helse for alle (7). I tillegg ble Alma Ata-deklarasjonen godt støttet av en ny rapport som hadde som mål å utøve innflytelse på politikkutforming for helse.
Kommisjonen for sosiale helsedeterminanter, nedsatt av forrige generaldirektør for WHO, Jee-Wong Lee, skulle systematisere tilgjengelig viten og kunnskap om hvordan sosioøkonomi påvirker helse samt foreslå mulige tiltak for å oppnå helse for alle. Ledet av sir Michael Marmot konkluderte kommisjonen med at sosiale ulikheter i helse var unødvendige helseforskjeller og et rettferdighetsproblem. Ifølge dem ville det være mulig å utviske sosiale helseforskjeller i løpet av en generasjon, dersom myndigheter, sivilsamfunn, WHO og andre verdensomspennende organisasjoner gjennomførte tiltakene som de foreslo (1). I 2011 ønsker WHO å følge opp kommisjonens arbeid med å avholde en verdenskonferanse om sosiale ulikheter i helse i Rio de Janeiro i oktober 2011. Det gjenstår å se hvordan sosiale ulikheter i helse skal bekjempes på globalt plan.
I Norge startet Helsedirektoratet i 2004 et arbeid mot sosiale ulikheter i helse. De har produsert en rekke publikasjoner der man dokumenterer de sosiale helseforskjellene i Norge, og de har også over lengre tid hatt en ekspertgruppe som nylig har endret navn til Fagråd for sosial ulikhet i helse. Det er vist at høyere sosioøkonomisk status i Norge er forbundet med økt bruk av og tilgang til helsetjenester, f.eks. i form av mer tid inne hos legen og flere utførte prøver, som bildediagnostikk (8, 9). Sosioøkonomisk status er også vist å være svært viktig for hvordan man klarer å nyttegjøre seg medisinsk kunnskap, informasjonskampanjer om helse og helserisikoer som man kan utsette seg for. Regjeringen har utpekt sosial ulikhet i helse til et nasjonalt satsingsområde, med et klart mål om å redusere helseforskjellene (10).
Både den norske strategien og til dels rapportene fra WHO og Helsedirektoratet har gitt helsetjenesten en begrenset rolle i utjevning av sosiale helseforskjeller. Dette begrunnes med at disse forskjellene først og fremst skyldes faktorer som ligger utenfor selve helsesektoren, og at samarbeid på tvers av sektorer er viktigst for å bekjempe sosiale helseforskjeller. Det er imidlertid bemerkelsesverdig at man ikke har gitt helsearbeidere en klarere rolle i dette arbeidet og i nasjonale strategier, da det faktisk er de som arbeider i front og møter de sosiale helseutfordringene i den daglige praksisen.