Juridiske problemstillinger
De juridiske problemstillingene kan deles i to hovedspørsmål. Det første spørsmålet er om pasienten har truffet en informert og kompetent beslutning. Det andre spørsmålet er om helsepersonellet uansett er forpliktet til å behandle pasienten.
Det første spørsmålet, om pasienten har fattet en informert og kompetent beslutning, vil i praksis vurderes på samme måte som ved innhenting av et informert samtykke for medisinsk behandling. Det må avklares om pasienten har fått riktig og tilstrekkelig med informasjon til å fatte en god beslutning, jfr. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9, 3. ledd, og det må avklares om pasienten er samtykkekompetent, jfr. § 4-3, 2. ledd (1).
I tråd med den kortfattede innledende sammenfatningen over ble det lagt til grunn at pasienten hadde truffet en informert og kompetent beslutning om å nekte helsehjelp. Pasienten hadde av flere helsepersonell både forut for innleggelsen og under undersøkelsen fått tilfredsstillende informasjon om konsekvensene ved å nekte behandling. Det ble videre vurdert som sikkert at pasienten forsto hva dette innbefattet.
Det andre spørsmålet ble så om helsepersonellet like fullt var forpliktet til å yte helsehjelp uavhengig av om pasienten motsatte seg dette, eller om pasienten kunne nekte helsehjelp i en så alvorlig situasjon.
Spørsmålet er regulert i helsepersonelloven (2) § 7 og pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9 (1). Helsepersonelloven § 7, 1. ledd angir at helsepersonell «(…) skal straks gi den helsehjelp de evner når det må antas at hjelpen er påtrengende nødvendig. Med de begrensninger som følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9, skal nødvendig helsehjelp gis selv om pasienten ikke er i stand til å samtykke, og selv om pasienten motsetter seg helsehjelpen.»
Spørsmålet var om § 7 kom til anvendelse i dette tilfellet. Av Helsedirektoratets rundskriv om helsepersonelloven med kommentarer er det bemerket at kravet til «påtrengende nødvendig» hjelp omfatter «… situasjoner der det oppstår et akutt behov for undersøkelse og behandling, blant annet for å gjenopprette og/eller vedlikeholde vitale funksjoner, for å forhindre eller begrense alvorlig funksjonsnedsettelse som følge av skade og sykdom eller for å gi akutt smertelindring» (3). Kravet til «påtrengende nødvendig» var således åpenbart oppfylt i dette tilfellet.
Etter hovedregelen i helsepersonelloven § 7 skulle det m.a.o. vært gitt helsehjelp selv om pasienten motsatte seg dette. Det fremgår imidlertid av § 7 at denne bestemmelsen ikke kommer til anvendelse for de unntakstilfeller som følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9, 1. ledd, der det bl.a. presiseres at pasienten «… har på grunn av alvorlig overbevisning rett (…) til å nekte å avbryte en pågående sultestreik».
Formuleringen reiste således ytterligere to spørsmål, nemlig:
Kravet til «alvorlig overbevisning» er i liten grad omtalt i lovens forarbeider eller aktuelle rundskriv. I kommentarutgaven til loven (4) er det bemerket at «alvorlig overbevisning» ikke stiller krav til en bestemt begrunnelse, men at overbevisningen kan være «politisk, moralsk eller religiøst motivert». Det anføres imidlertid at overbevisningen må være av en «viss fasthet og varighet» og at den må basere seg på en «selvvalgt og rasjonell forestilling». I det aktuelle tilfellet fremsto det derfor rimelig å anvende unntaksbestemmelsen i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9. Pasienten hadde over lengre tid vist at han ville holde fast ved sin oppfatning og aksjon, og begrunnelsen var rasjonelt forankret i en politisk protestaksjon.
Det påfølgende spørsmålet ble så hvordan man skulle tolke retten til «å nekte å avbryte» sultestreiken. Det ble her diskutert hvor langt man måtte la sultestreiken gå for at et inngrep ikke skulle innebære et avbrudd i en slik rettighet. Mer konkret ble det reist spørsmål ved om man kunne gi pasienten intravenøs ernæring etter at pasienten var blitt bevisstløs.
Bestemmelsens ordlyd kan gi grunnlag for tvil. Pasientens evne til å motsette seg behandling vil i praksis bortfalle ved bevisstløshet, og på det tidspunktet kan det reises tvil ved om man «avbryter» en streik når helsehjelp ytes på en bevisstløs pasient. Lovens forarbeider er imidlertid klar på at ethvert inngrep vil være rettsstridig: «Bestemmelsen innebærer at helsepersonell ikke har rett til å gripe inn med tvangsmessig behandling selv om pasienten vil kunne dø som følge av sin beslutning. Helsepersonell kan heller ikke gripe inn etter at pasienten har blitt bevisstløs» (5). Dette er også understøttet i Helsedirektoratets rundskriv til loven og i kommentarutgaven til loven (6, 7).
I dette tilfellet var det med andre ord klart at dersom det ikke lot seg gjøre å få samtykke til frivillig behandling av pasienten, ville det rettslig sett ikke være anledning til å påbegynne behandling i etterkant når pasienten eventuelt hadde tapt bevisstheten. Man var således henvist til å la pasienten dø om han ikke frivillig ville ta til seg ernæring eller motta helsehjelp.