Diskusjon
I vår studie ble bare et utvalg av mottatte intervensjonsmeldinger registrert i de elektroniske pasientjournalene på legekontorene. I en tidligere studie av interne apotekrutiner fant vi at sporadisk dokumentasjon og få meldinger til forskriver gikk igjen ved bytte av legemiddel på grunn av logistikkproblemer, ved endring av administrasjons- eller legemiddelform og ved formelle og tekniske reseptfeil (4). Funnene indikerer at dokumentasjon av de samme intervensjonstypene nedprioriteres hos begge parter, fordi både leger og farmasøyter baserte seg på at den andre part dokumenterte. Dette kan bidra til utilsiktet variasjon og fare for hull i informasjonen om legemiddelforskrivningen til enkelte pasienter.
Legene i vår studie ville ha tilbakemelding om reseptintervensjoner oftere enn farmasøytene tilbød. Apotekfarmasøyter arbeider under tidspress og tenderer til å redusere antall henvendelser til legekontor hvis kommunikasjonsløsningene oppleves som dårlig tilpasset arbeidssituasjonen (13). Mer systematisk kommunikasjon om reseptintervensjoner enn dagens praksis vil antakelig øke antall henvendelser fra apotek til legekontor og kan bli tidkrevende for begge parter. Våre informanter var enige om at personlig kontakt ofte var nødvendig ved reseptintervensjoner, men at ikke alle typer reseptintervensjoner hadde hastestatus.
Fokusgruppene beskrev at de hadde utviklet ulike prioriteringer ved håndtering av reseptintervensjoner på det enkelte apotek og legekontor. Gruppen fra landdistriktet synliggjorde at steder med få og stabile aktører kan ha velfungerende uformelle systemer. Utviklingen i senere år med stor økning i antall apotek vil kunne gi mindre stabilitet lokalt (6). Avtaler som definerer rutiner og samhandling mellom apotek og legekontor lokalt, slik som fokusgruppedeltakerne skisserer, kan optimalisere praksis på kort sikt. Vi ser behov for retningslinjer for håndtering og dokumentasjon av reseptintervensjoner på apotek og legekontor. Den eksisterende lovgivningen er svært generell på dette punktet, både for apotek- og legepraksis (14–17).
Meldingssystemene bør også tilpasses moderne kommunikasjonsmidler. Det kommende e-reseptsystemet vil gi muligheter for korte tilbakemeldinger fra farmasøyt til rekvirent via den elektroniske reseptbanken (reseptformidleren) (18), og kan forhåpentligvis overta lavhastighetskommunikasjon og dokumentasjon i disse tilfellene.
Det er blitt fremholdt at inkorporering av elektronisk reseptoverføring i journalsystemene vil redusere feil og behov for korreksjoner på reseptene, blant annet gjennom innføring av et felles oppdatert legemiddelregister på legekontor og i apotek (18). En svensk studie av elektroniske resepter viser at formelle feil og ufullstendige data reduseres ved bruk av elektroniske resepter. Den totale feilfrekvensen går da ned, men frekvensen av klinisk betydningsfulle feil reduseres ikke (11).
Hastekommunikasjon er i dag henvist til telefon og telefaks, fordi apotekene ikke er integrert i et sikkert informasjonsutvekslingssystem med legene, som for eksempel Norsk Helsenett. Erfaringene fra Sverige, der det er utstrakt bruk av elektroniske resepter, viser at behovet for rask toveis kontakt mellom legekontor og apotek ikke blir mindre med elektronisk overføring (11), delvis fordi eReseptsystemet ikke åpner for aktiv kommunikasjon i «nåtid» (18). Personlig kontakt blir aldri avleggs, men det er opplagte svakheter i et system basert på muntlighet og med variabel tilgjengelighet.
Legene og legesekretærene mente at dagens elektroniske journalsystemer både bidro til feil og hemmet korreksjon i etterkant av intervensjoner. Testing av journalsystemenes funksjonalitet mot apotek kan føre til at man får rettet opp noen slike problemer.
Praktisk kommunikasjon ved reseptintervensjoner var et uvant tema for deltakerne i fokusgruppene. Fokusgrupper egner seg generelt til å synliggjøre sammenhenger og arbeidsprosesser som ikke er kjent og systematisert, og dette synes vi ble oppnådd. Vi fikk eksempler på praksis på et område som er lite beskrevet tidligere (19). Deltakere ble rekruttert med snøballmetode, noe som kan gi likesinnede deltakere. Synspunkter som fremkommer i fokusgrupper tenderer også til å være det man antar andre kan akseptere, og profesjonsblandingen kan ha dempet deltakernes synspunkter. Det kom likevel frem noen forskjeller, for eksempel mellom bygruppen og landdistriktsgruppen. Materialet ble analysert med den hensikt å synliggjøre hva det var konsensus om, fordi et delmål for prosjektet var å vise hva deltakerens så på som god praksis. Vi kunne analysert materialet med vekt på andre aspekter, men valgte å avgrense prosjektet. Funnene gir grunnlag for å generere hypoteser, og en oppfølging med utdyping av funnene hos flere grupper kunne vært ønskelig.